I dagene og ukene i forkant hadde energien bare økt. Jeg hadde til tross for alle plagene fått gjort mye i huset. Selv om kjellergangen fortsatt var en byggeplass og det nye badet ikke var helt ferdig så kjente jeg meg klar.
Natt til denne søndagen så var jeg uvanlig mange ganger oppe for å tisse. Klokken var bare blitt 4.30 (vi la oss 00.30 denne kvelden) da jeg for fjerde gangen stampet meg ut av senga og mot do, husker jeg at jeg i halvsøvne tok meg til magen og kjente på navlen. Den pekte nå nedover og jeg tenkte nå har magen sunket. Plutselig kom noen dråper sildrende nedover beina og jeg rakk å tenke "jøss, måtte jeg så innmari på do" så sa det splash og jeg skjønte at dette ikke var tiss. Kikket ned og så at det var rosa og ikke gult, så da var det bekreftet. Jeg roper forsiktig på mannen og informerer han om at jeg ikke har tisset på meg. Han grynter tilbake og syns det var unødvendig informasjon og ville ha meg til å sove videre. Igjen sier jeg jeg har ikke tisset på meg. Han grynter "nei, vel" hvorpå jeg skjønner at jeg må nok komme med noe mer informasjon. Jeg prøver meg på: "Vannet har gått". Mannen spretter opp :)
Jeg går i dusjen mens mannen vekker guttungen. Han er like klønete i sin kommunikasjon og forteller den sovende gutten at vannet har gått. Guttungen svarer "ååå nei jeg som må sånn på do". Nei nei sier mannen fostervannet har gått, mamma skal føde". Guttungen trodde det var vannet i rørene som var gått...
Jeg følte meg ganske klar i hodet og trodde ikke jeg var stresset men da jeg merket at jeg gikk litt rundt meg selv og ikke fant igjen ting jeg nettopp hadde i hånda, så skjønte jeg at jeg er ganske så spent. Forrige fødsel startet med rier, mens her står jeg med vannavgang og ingen rier.
Jeg ringte føden og fikk selvfølgelig til svar at jeg kunne bare vente til riene startet og ble regelmessige. Jeg fortalte at jeg hadde ganske rask fødsel sist og jordmoren min hadde sagt at jeg burde dra på føden så snart jeg hadde tegn på fødsel. Jeg fikk til svar at jeg kunne komme men mulig jeg måtte vente en stund for det var ganske travelt der nå. Jeg tenkte jeg heller ville vente der enn hjemme. Vi skulle også levere guttungen på turen så vi pakket ferdig og kom oss av gårde, omtrent en time etter vannavgang. 1,5 tok det før vi var på sykehuset.
Riene hadde nå så smått startet. Jeg opplevde dem ikke som tak, slik som sist. Det var en skarp smerte fremme ved skambeinet, som kom og gikk. Jeg forventet nok det skulle knipe/stramme mer mens her var det bare på og av med en trykkende smerte.
Jordmoren som møtte oss var veldig trøtt, så det ble mye surring på morgenkvisten. Hun fikk sjekket åpning og kunne melde 3 cm og moden. Hun trodde dette kunne gå fort. Riene bare økte på med kortere og kortere pauser mellom. Jeg fikk klyster, da jeg ønsket det. Jeg fikk også mulighet til å legge meg i badekar. Hun spurte om jeg ville føde i badekar, noe jeg bekreftet. På grunn av min høye BMI visste jeg at jeg ble klassifisert som risikosvangerskap og at det ikke var en selvfølge at jeg fikk det. Hun sa hun kunne ta det opp på vaktskifte. Det ble da opp til neste jordmor. Da klokken var ca 7.15 sjekket hun åpning igjen og kunne konstantere gode 4 cm.
Vaktskifte, ny jordmor.
Jeg er nå i en tilstand hvor jeg ikke får med meg så mye av det som skjer rundt meg. Jordmoren hadde en tendens til å skulle informere og styre mye. Dette provoserte meg. Jeg fikk ikke føde i badekar og det var for så vidt greit nok. Jeg kjente på meg at da trengte jeg å komme meg inn på føderommet. Riene haglet nå på og det var ikke mange minuttene mellom hver gang. På føderommet slet jordmor med å få på ctg og fikk ikke målt skikkelig. Pulsen til babyen var noe høy og hun ringte på lege. Inn kom barnepleier, lege og legeassistent. Dette samtidig som hun skulle feste elektrode på hodet til babyen, kanyle på meg og informere om alt mulig. Er det rart det ble stress? Jeg visste at jeg trengte å finne roen før noens puls ville gå ned og jeg klarte det til slutt. Måtte koble helt ut det som skjedde rundt meg. Bjeffet litt til jordmor og fikk det som jeg ville. Jordmor maste også om smertestillende, det føltest ut som hun presset det på, jeg klarte å svare: "må jeg ha det da?" Jeg ønsket å vente så lenge som mulig og helst ikke ha noe som helst. Kastet inn teppet helt på slutten. Da kom riene så tett og det ble så intenst. Jeg lurte av meg setninger som "nå husker jeg hvor vondt det var" og "aldri igjen" (men det er glemt nå). Jeg var nå kommet til ett punkt hvor jeg ba om lystgassen. Jordmor sto og holdt masken fra meg mens hun skulle informere om hvordan den fungerte og hva som var viktig å huske på og så videre.. Hallo... Få den <%}£$ maska! Problemet mellom meg og jordmor var at hun ikke klarte å forstå hvor jeg var. Da vi traff hverandre var behovet for informasjon minimalt og jeg trengte en stødig person med tydelige korte beskjeder.
Etter noen innpust klarte jeg å slappe helt av. Jeg lå på siden og pustet. Plutselig kom det en monster-rie og jeg vrei meg rundt. "Nå kommer han" sier jeg. "Nei det gjør han ikke, ikke press" sier jordmora. Jeg kjente hvordan han boret seg nedover og jeg skulle liksom prøve å holde igjen. Helt klin umulig. Jordmor tittet og jammen var han ikke på vei gitt. 4 timer etter at vannet gikk. 3timer etter at riene startet. 1time etter at jeg gikk opp fra badevannet (hvor jeg hadde det ganske så greit). To press-rier til og han kom med ett svosj. Lille nydelige gutten. Han var full av nydelig sort hår og var ett velskapt lite vidunder. Vi var i ekstase.
Vi fikk god tid på føderommet. Pappa hentet etterhvert noe mat til oss. Før jeg hoppet i dusjen. Jeg hadde ikke følt meg så pigg på lenge. Jeg kom på krykker inn og danset bortover gangen på vei ut (føltest hvertfall sånn ut). Vi fikk familierom og ble der to netter, før vi tok med oss lille gullet hjem.
Avslutningsvis må jeg få skryte litt av pappa. Han var bare helt fantastisk og nydelig perfekt. Han sa alle de riktige ordene og var en enorm støtte. Han holdt beskjedene korte og gjentok det som var viktig: "pust" og "slapp av". Han holdt hele tiden en hånd på meg.
EIRIK: Jeg elsker deg!!! <3 <3 <3
 |
| Ask Arkimedes, 3720g, 51 cm, 35 HO |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar